Sentrumsløpet - har NIH gjort en forskjell?

Denne helgen gikk det årlige Sentrumsløpet av stabelen. Dette er et 10 km langt gateløp der alle som vil kan delta.

Jeg løp sentrumsløpet for første gang i fjor og kom i mål på 46,5 min. I år hadde jeg som mål å slå denne tiden. Eneste forskjell fra i fjor til i år var at omtrent ikke hadde trent noe løping på forhånd i år. Jeg ville sjekke hvilke forbedringer året på NIH har gjort med kondisjonen min.

I og med at vi er i aktivitet omtrent hver dag på NIH, skulle en tro at det hadde litt å si på formen. Og det viste seg å stemme. Jeg kom i mål på 45,5 min og fikk en forbedring på ett minutt - ikke en voldsom stor differanse, men likevel forbedring - og det uten noe særlig spesifikk løpetrening. Så jeg er fornøyd jeg! I tillegg føltes løpet bedre i år enn i fjor. Jeg hadde hele veien litt mer å gå på. SCORE!

Ridderuka - Anniken bankes av russer...

Hvert år arrangeres Ridderrennet på Beitostølen. Dette er et skirenn for syns- og bevegelseshemmede eller personer med annet handikap. Det ble startet av Erling Stordalen i 1962 – og arrangertes i år for 50. gang. Feiringen av jubileet ble storartet, med nesten 500 deltakere fra 14 nasjoner!
 

Hvert år stiller førsteårsstudentene ved Idrettshøgskolen som ledsagere under hele Ridderuka, som består av renn ved siden av selve ridderrennet. Her står alt fra både skiskyting til alpint på programmet. Så uka har noe spennende å by på for alle som er glade i vinteraktiviteter.

Det at NIH stiller med ledsagere er til stor hjelp for arrangørene av Ridderuka. I tillegg er det utrolig lærerikt for studentene! Å skulle veilede en fremmed person som ikke ser eller som har en annen funksjonsnedsettelse gjennom flere konkurranser i en hel uke er ganske utfordrende, men samtidig veldig spennende.

Det at det er så mange forskjellige utøvere som er med på Ridderuka, gjør at det som ledsager er veldig spennende å møte og bli kjent med sin utøver og lære hvordan han/hun helst liker å bli ledsaget etc. 

Jeg fikk en utfordring når det gjaldt nettopp dette. Min utøver var russisk, hadde et navn som minnet om navnet på et russisk maskingevær, var sterkt svaksynt og kunne ekstremt lite engelsk. Jeg skjønte raskt at kommunikasjon kom til å bli et problem, spesielt siden synet hans var dårlig og at gestikulering dermed var utelukket. Jeg satte meg derfor ned og pugget russiske gloser til de tøt ut av ørene på meg. I tillegg brukte vi gjerne lyder for å kommunisere. ”PANG PANG SKI” betydde f.eks. skiskyting osv. Så ved hjelp av litt kreativitet klarte vi til en viss grad å kommunisere.

Den neste utfordringen ble selve skigåingen. Jeg fant fort ut at det ikke bare var det russiske navnet hans som minnet om et maskingevær, men også måten han gikk på ski!! Han staket seg bortover i ekstrem hastighet – med meg sprintende i diagonalgang på slep. Jeg hadde ikke sjans til å holde følge!!

Dag nr to i Ridderuka skulle han delta i det 30 km lange fjellrennet. Jeg hadde aldri gått så langt på ski før og var mildt sagt litt nervøs før start.

Startskuddet gikk og – 300 meter gikk det – så løp russeren fra meg. 300 meter!!!  Jeg hadde ikke sjans i havet til å følge ham!

Heldigvis hadde jeg alliert meg med en mann fra helsesportsenteret på Beitostølen, slik at han kunne ta over ledsagingen fra der jeg slapp. Dermed fikk jeg en fantastisk fjelltur på egenhånd i strålende vær.

Etter denne episoden fikk jeg en ny utøver å ledsage. Jeg følte rett og slett at det ikke var noen vits i at russeren skulle drasse rundt på meg. Jeg var jo bare en sinke for ham.

Min nye utøver var en blind kvinne fra Oslo. Hun var kjempehyggelig, og vi kom svært godt overens. I tillegg passet vi godt til hverandre i forhold til tempo. Dette reddet Ridderuka for både meg, henne og russeren. Og alt i alt ble det en utrolig fin uke!