Som førsteårsstudent ved NIH har man det godt!

1. juli er det siste frist for å endre på prioriteringen av studieønsker på samordna opptak. Med andre ord: Det er ennå ikke for sent å sette NIH som førstevalg! :-D

Som førsteårsstudent ved NIH har man det godt! Vi har gjort utrolig mye morsomt dette året, både i og utenfor undervisningen. Vi har lært en hel haug med ulike idretter – både teoretisk og i praksis. Dette ga mye aktivitet nesten hver dag. I tillegg har vi lært vi om hvordan kroppen fungerer og hvordan man bør trene for å oppnå et bestemt resultat – enten det er utholdenhet, hurtighet, styrke osv.

Fordi vi lærer om veldig mye forskjellig er skolehverdagen variert og spennende. På den måten blir det greit å stå opp om morgenen og gå på skolen.

Personlig har jeg likt orientering og turning aller best blant det vi har vært gjennom av aktiviteter.

Jeg hadde aldri prøvd orientering før jeg startet på NIH. Må innrømme at jeg var bittelitt skeptisk før vi startet, men jeg ble VELDIG positivt overrasket. Det var litt vanskelig i starten, men med en gang vi begynte å bruke kompass i undervisningen, begynte ting å løsne for meg. Plutselig gikk alt på skinner og postene ble mye enklere å finne. Følelsen av å løpe gjennom skogen i vill fart, med kun én tanke i hodet: finne neste post, er utrolig deilig. Man bryr seg ikke om noe av det som skjer rundt en og bare stormer gjennom skog, kratt, myr og gjørme så fort det lar seg gjøre….vet at det kanskje ikke høres fristende ut. Men det er faktisk utrolig gøy og befriende å kunne løpe sånn uten å bry seg!

Orienteringslæreren er veldig flink, og det hjelper jo på motivasjonen. Jeg har følelsen av at han ser alle og følger opp alle. I tillegg organiserer han det han kaller ukas løype. Hver uke legges det ut kart over skogen rundt Sognsvann med poster som man kan finne. På slutten av semesteret lodder han ut premier blant de som har løpt ukas løype. Jo flere ganger du har løpt, jo flere lodd har du - og dermed også større sjanse til å vinne!

I turntimene har vi vært gjennom et stort repertoar av øvelser. Vi har stått veldig fritt til å prøve det vi vil. Det har gjort at det har vært utfordringer for alle. De som ønsket å øve på å stupe kråke kunne få øve seg på det. Og de som ønsket større utfordringer fikk det. Nettopp dette gjorde turnundervisningen knallbra, synes jeg. Jeg hadde det kjempemorsomt i hver eneste time! Jeg tror alle lærte triks og øvelser de aldri har klart før. Se blant annet Louises doble salto i videoen under!

Hoppsamling 2013

Denne uka er det storsamling i hoppanlegget i Midtstuen. Hoppere fra hele landet er samlet for å hoppe og ha det gøy sammen. I anlegget finnes bakker i alle størrelser. Det gjør at alle kan trene sammen uansett nivå - fra de aller aller yngste til stjernene på landslaget. Det fellesskapet som en slik samling skaper er ekstremt bra! Det er også utrolig bra for motivasjonen til de yngste at de får trene sammen med de store stjernene og at landslagsutøverne også tar seg tid til å finne på ting sammen med barna ved siden av sin egen trening.

Selvfølgelig blir det mange og lange hopp i løpet av en slik samling. Men det er ikke det eneste som skjer. Ved siden av hoppingen får deltakerne brynet seg på en rekke forskjellige fysiske utfordringer. Alle får blant annet prøve seg i Hemings trampolinehall, der jeg tror så godt som alle har klart triks de aldri hadde trodd de skulle få til. I tillegg har vi parkourundervisning, en airtrackøkt, turning, leking, pluss to store trampoliner stående til fri bruk i bakken. Det er utrolig mye morsomt som skjer hele tiden!

I dag hadde vi hopping på miniski på starten av dagen. Tre av jentene viste nerver av stål idet de utførte et trippelhopp med tre stk i bredden i 20-metersbakken! Etterpå spratt de opp i 40-metersbakken og hoppet et hopp der også - på miniski! Det var tøft gjort!

Les mer om storsamlingen her: http://www.skiforbundet.no/Nyheter/nyheter2013/Sider/storsamling.aspx og ta deg gjerne også en svipptur innom midtstulia om du

har lyst til å se litt hopping. Der hoppes det fra kl 8 til 23 hver dag. DET blir mange hopp til sammen det!

Lofoten

Her er en liten oppdatering fra Lofoten.

Carlo og jeg hadde en fantastisk tur til Lofoten tidligere denne måneden. Vi pakket ryggsekkene våre med telt og soveposer og tok toget opp til Bodø. Derfra tok vi ferge over til Moskenes i Lofoten. Det var utrolig kult å se lofotveggen reise seg i horisonten da vi kom inn med ferga. Den var enorm!

Første natten hadde vi i det lille tettstedet Å. Til vår store forbauselse fantes det ikke lenger noen campingplass i Å (selv om det var tegnet inn en i kartet vårt...) og de som bor der liker ikke at man setter opp telt i området, fordi de er lei av søppel og skrot. Men heldigvis kom vi i snakk med en veldig hyggelig mann som tilbød oss å campe på hans private eiendom på baksiden av Å. Der bodde vi i idyllisk landskap mellom fjellene, inntil et stort vann. Det var kjempevakkert!

Videre fra Å gikk turen innom Reine, der vi tok en liten ferge innover i fjorden og over til en GIGANTISK sandstrand! Der var sanden kritthvit, vannet krystallblått og været helt strålende.

Etter en natt på stranda dro vi videre til Ramberg og kvalvika, også der fant vi strender av ypperste kvalitet. Det er nesten ikke til å tro at det finnes slikt i Norge!

For å komme videre stilte vi oss langs veien og haiket til Unstad (haiking er en ekstremt effektiv måte å komme seg rundt fra sted til sted i Lofoten. Menneskene der er veldig hyggelige, og siden bussen går såpass sjeldent der plukker de gjerne med seg haikere.). Deretter fulgte turens store høydepunkt:

I Unstad prøvde vi å surfe! Vi leide brett og full våtdrakt med sko, hansker og alt man trenger og kastet oss ut i bølgene. Det var ekstremt gøy!!! Det anbefales på det sterkeste!
Vi var ute i vannet og surfet og surfet og surfet og fikk aldri nok. Nå har jeg bare lyst til å reise tilbake og surfe mer! I tillegg var de som jobbet på surfecampingplassen ektremt hyggelige - makan til gjestfrie mennesker har jeg aldri møtt! De gjorde oppholdet vårt i Unstad uforglemmelig!

Etter noen fantastiske surfedager nærmet turen vår seg slutten og det ble på tide å vende nesa retning flyplassen. Vi haiket oss derfor bit for bit retning fastlandet og tok til slutt fly hjem, med fantastiske ferieminner med oss i bagasjen. Lofoten anbefales!

Ved veis ende

Nå er alle oppgaver levert, eksamener fullført og året på NIH er ferdig. Det var med tunge skritt vi forlot skolen siste dagen. Vi har hatt et fantastisk år alle som en!

De siste ukene har for oss som valgte faget aktivitetslære 3 kun bestått av ulike aktivitetsfag. Vi har vært i aktivitet hver eneste dag. Mye ballspill, men også lek og dans - ja, du leste riktig. Vi har lek på timeplanen!

Som avslutning på skoleåret hadde alle laget dans gruppevis som vi viste frem siste dagen. Det ble en stor og flott forestilling, feiret med boller og brus. Det var utrolig morsomt å se de andre gruppene sine danser! Utrolig mye kreativt!

Vil takke alle for et herlig år på NIH, med masse moro, mye aktivitet både i og utenfor skolen og mange nye venner!

Nå er det tid for sommerferie, og jeg sitter på toget på vei oppover til Bodø og Lofoten.

Hva gjør NIH-studenter dagen derpå?

- De drar på TOPPTUR såklart! :D

For en herlig dag! I går var det eksamensfest for alle førsteårsstudentene på NIH. I løpet av kvelden fikk jeg tilbud om å bli med Stig fra klassen og noen venner av ham på topptur til Gaustatoppen. Litt sen varsel, men pytt sann. Spontant og godt stilte Eline fra klassen, Carlo og jeg opp kl 8 og kjørte avgårde sammen med Stig retning Rjukan og Gaustatoppen.

Vi hadde en helt fantastisk tur. Været var fint og snøen var for det meste myk og ny, med unntak av noen isete områder der snøen hadde blåst bort. Noen kraftige vindkast da vi nærmet oss toppen gjorde turen oppover tidvis krevende, men derfor var det desto bedre å nå toppen og etterpå suse nedover. 

Gaustatoppen ligger 1883 m.o.h, i et landskap med ellers relativt lave topper. Det gjør at du har en helt vanvittig utsikt fra toppen! Ifølge Fri Flyt kan man se omtrent 1/6 av Norge derfra, fra Skagerak i sør til Jotunheimen i nord. Det er også mulig å se helt til Sverige i øst. Og nesten til Odda i vest. Det er ikke verst! 

Og ikke nok med det - Gaustatoppen er en bestigbar tinde for de aller fleste. 

For de som synes at de 900 høydemetrene fra parkeringsplassen høres uoverkommelige ut finnes det råd. Inne i fjellet er det nemlig bygget en "hemmelig" heis(!) Juks? kanskje... men likevel ganske kult!

Uansett, Gaustatoppen anbefales! Her er finner man utfordinger for skikjørere på alle nivåer. 

Takk for en superfin tur!

Sentrumsløpet - har NIH gjort en forskjell?

Denne helgen gikk det årlige Sentrumsløpet av stabelen. Dette er et 10 km langt gateløp der alle som vil kan delta.

Jeg løp sentrumsløpet for første gang i fjor og kom i mål på 46,5 min. I år hadde jeg som mål å slå denne tiden. Eneste forskjell fra i fjor til i år var at omtrent ikke hadde trent noe løping på forhånd i år. Jeg ville sjekke hvilke forbedringer året på NIH har gjort med kondisjonen min.

I og med at vi er i aktivitet omtrent hver dag på NIH, skulle en tro at det hadde litt å si på formen. Og det viste seg å stemme. Jeg kom i mål på 45,5 min og fikk en forbedring på ett minutt - ikke en voldsom stor differanse, men likevel forbedring - og det uten noe særlig spesifikk løpetrening. Så jeg er fornøyd jeg! I tillegg føltes løpet bedre i år enn i fjor. Jeg hadde hele veien litt mer å gå på. SCORE!

Ridderuka - Anniken bankes av russer...

Hvert år arrangeres Ridderrennet på Beitostølen. Dette er et skirenn for syns- og bevegelseshemmede eller personer med annet handikap. Det ble startet av Erling Stordalen i 1962 – og arrangertes i år for 50. gang. Feiringen av jubileet ble storartet, med nesten 500 deltakere fra 14 nasjoner!
 

Hvert år stiller førsteårsstudentene ved Idrettshøgskolen som ledsagere under hele Ridderuka, som består av renn ved siden av selve ridderrennet. Her står alt fra både skiskyting til alpint på programmet. Så uka har noe spennende å by på for alle som er glade i vinteraktiviteter.

Det at NIH stiller med ledsagere er til stor hjelp for arrangørene av Ridderuka. I tillegg er det utrolig lærerikt for studentene! Å skulle veilede en fremmed person som ikke ser eller som har en annen funksjonsnedsettelse gjennom flere konkurranser i en hel uke er ganske utfordrende, men samtidig veldig spennende.

Det at det er så mange forskjellige utøvere som er med på Ridderuka, gjør at det som ledsager er veldig spennende å møte og bli kjent med sin utøver og lære hvordan han/hun helst liker å bli ledsaget etc. 

Jeg fikk en utfordring når det gjaldt nettopp dette. Min utøver var russisk, hadde et navn som minnet om navnet på et russisk maskingevær, var sterkt svaksynt og kunne ekstremt lite engelsk. Jeg skjønte raskt at kommunikasjon kom til å bli et problem, spesielt siden synet hans var dårlig og at gestikulering dermed var utelukket. Jeg satte meg derfor ned og pugget russiske gloser til de tøt ut av ørene på meg. I tillegg brukte vi gjerne lyder for å kommunisere. ”PANG PANG SKI” betydde f.eks. skiskyting osv. Så ved hjelp av litt kreativitet klarte vi til en viss grad å kommunisere.

Den neste utfordringen ble selve skigåingen. Jeg fant fort ut at det ikke bare var det russiske navnet hans som minnet om et maskingevær, men også måten han gikk på ski!! Han staket seg bortover i ekstrem hastighet – med meg sprintende i diagonalgang på slep. Jeg hadde ikke sjans til å holde følge!!

Dag nr to i Ridderuka skulle han delta i det 30 km lange fjellrennet. Jeg hadde aldri gått så langt på ski før og var mildt sagt litt nervøs før start.

Startskuddet gikk og – 300 meter gikk det – så løp russeren fra meg. 300 meter!!!  Jeg hadde ikke sjans i havet til å følge ham!

Heldigvis hadde jeg alliert meg med en mann fra helsesportsenteret på Beitostølen, slik at han kunne ta over ledsagingen fra der jeg slapp. Dermed fikk jeg en fantastisk fjelltur på egenhånd i strålende vær.

Etter denne episoden fikk jeg en ny utøver å ledsage. Jeg følte rett og slett at det ikke var noen vits i at russeren skulle drasse rundt på meg. Jeg var jo bare en sinke for ham.

Min nye utøver var en blind kvinne fra Oslo. Hun var kjempehyggelig, og vi kom svært godt overens. I tillegg passet vi godt til hverandre i forhold til tempo. Dette reddet Ridderuka for både meg, henne og russeren. Og alt i alt ble det en utrolig fin uke!